Mariannes etappe

Tilbake

Denne artikkelen finnes også på Mariannes hjemmeside.

Klikk på kartet for å få opp full størrelse

Forberedelsene til årets Tiomila startet for min del egentlig allerede etter fjorårets Jukola. Jeg fikk der et glimrende utgangspunkt da jeg løp ut på den siste etappen, men klarte ikke helt å forvalte utgangspunktet på beste måte. Etter en grei avslutning berget jeg riktignok en 6.plass, men jeg var fast bestemt på å forbedre mine evner som sisteetappeløper fram mot denne sesongen.

Lørdagens Tiomila var den første testen på om jeg hadde klart å gjøre noe med det jeg hadde satt meg fore. Ellen, Lene og Annika innledet perfekt på de tre første etappene, og var hele tiden med i tetskiktet. Og da Elisabeth la ut på den fjerde etappen, begynte jeg for alvor å forberede meg på å gå ut i tet. Jeg visste at Elisabeth var i bra form, og hadde stor tro på at hun skulle gjøre et bra løp. Jeg tenkte på alle stafettøktene med landslaget hvor jeg hadde gått ut i tet og blitt tatt igjen av en eller flere løpere hver gang. Jeg tenkte at nå hadde jeg øvd nok. Det var tid for eksamen.

Elisabeth skuffet absolutt ikke, og opparbeidet seg etter hvert en solid luke. Da jeg la ut på den siste etappen var planen å gjennomføre et sikkert, individuelt løp. Jeg hadde tid til å sikre litt ekstra for ikke å bomme inn i postene, men samtidig kom det mange sterke lag bak, så jeg måtte også holde jevnt høyt tempo hele veien.

Jeg så straks at førstestrekket (147) var enkelt. Dette passet meg bra, for da fikk jeg anledning til å komme skikkelig inn på kartet og finne det rette tempoet. Det var bare å ta sikte på kollen i enden av hogstfeltet, og derfra så jeg postdetaljen. De to neste strekkene (73 og 75) var også greie, og så kom langstrekket jeg hadde hørt rykter om på forhånd (105). Jeg bestemte meg ganske raskt for å løpe rett på. Det så ikke ut til å være noe annet enn eventuelt litt krefter å spare på å løpe rundt, og inngangen til posten ble også greiest rett på. I tillegg antok jeg at den store kollen med et tårn på toppen ville være grei å se på avstand, slik at kravet til finorientering ikke var særlig stort underveis. Dette viste seg å stemme. Etter å ha tatt av fra stien hadde jeg kontroll med de åpne kollene til venstre og myra til høyre, og da jeg nærmet meg posten visste jeg eksakt hvor den skulle ligge selv om selve skjermen var gjemt godt nede i søkket. Også de neste tre strekkene (103, 100, 95) fløyt orienteringa bra. Til 103 var det bare å løpe opp mot toppen av kollen, og til 100 til høyre for den lange kollen, ned i søkket og opp ved siden av skrenten. Til 95 var det også bare å komme seg til toppen av kollen etter å ha passert stien. Til nå hadde jeg følt at både tempo og kontroll var bra, og jeg hadde ikke følt det altfor plagsomt å være jaget av lagene bak. Nå begynte jeg imidlertid å bli litt sliten både i hodet og beina. Post 82 så potensielt litt skummel ut, og jeg ville gjerne ha kontroll med kollen med skrent på like før posten. Jeg nølte litt oppover lia, men posten dukket etter hvert opp der den skulle. Til 78 holdt jeg høyden bort til kraftledningene. Jeg registerert at jeg passerte en stein, og plasserte denne på kartet, men tok ikke konsekvensen av denne observasjonen og ble liggende for høyt slik at jeg måtte over kollen sørøst for ringen. Dette stresset meg litt, men kortstrekket til 77 gikk likevel greit. Til 92 var det grov kurs ut mot kraftledningene som gjaldt første del av strekket. Jeg måtte her sjekke om igjen noen koder jeg hadde pugget (jeg pugger som oftest 3 og 3 koder, flere hvis det er en logisk sammenheng i tallrekka). Jeg tok dette som et tegn på at konsentrasjonen ikke var helt på topp. Inn mot post 92 løp jeg i forhold til kollen til høyre under kraftledningen, og hadde opprinnelig kurs rett mot posten. Plutselig så jeg imidlertid en post ved en stein litt til venstre og løp dit. Feil kode og to steiner fortalte meg hvor jeg var, og jeg spurtet to steiner sørover. Fortsatt ingen post, men et blikk på kartet fortalte meg at den lå i gropa like ved. Det var nå i ferd med å bli ganske hett under topplokket, og jeg bestemte meg for å løpe ut på stien til neste post (94) for å hvile hjernen noen sekunder. Dette viste seg å være en tabbe. Etter å ha tatt av fra stien havnet jeg først på feil side av gjerdet, og måtte klatre over dette. Etter å ha passert den gule kollen, gikk det så opp for meg at jeg nå ville havne rett på stupet, og jeg forbannet meg selv for ikke å ha lest hele strekket skikkelig og holdt litt mer til venstre. Jeg kom meg etter hvert opp til høyre for stupet, men tok en liten æresrunde på toppen også før jeg klarte å lokalisere posten.

Jeg forstod nå at jeg ikke kom til å være alene særlig mye lenger hvis jeg fortsatte på denne måten. Jeg tenkte også tanken at noen kunne ha passert meg allerede. Jeg trakk pusten dypt og bestemte meg for å ta ett og ett strekk framover. Likevel ble det noen sekunders tidstap til 118 også, fordi jeg ikke tok meg tid til å lese skikkelig inne i ringen. 121 forlenget jeg med den lange gule nesa, og til 122 hadde jeg bra kontroll med hogstfeltet. Jeg så steinen og kollen til høyre for posten, men hvor i granskauen (eg. furuskauen) var gropa? Etter å ha beveget meg ørlite opp og virret febrilsk med hodet fikk jeg heldigvis øye på den, og spurtet de 15 metrene tilbake. Post 131 hadde jeg sett på vei til 122. På vei ut fra 131 kunne jeg lettet konstatere at jeg var på vei ut av det mest krevende området. Heretter så orienteringa enklere ut, men jeg visste at jeg likevel måtte være konsentrert og gå rett i postene hvis jeg skulle beholde ledelsen (som jeg faktisk ikke lenger var 100% sikker på at jeg hadde). På vei over jordet så jeg meg for første gang tilbake, og kunne konstatere at jeg tilsynelatende fortsatt hadde ryggen fri. Tidligere i løpet hadde jeg bevisst unngått å se meg tilbake, og i stedet fokusert all energi framover.

Post 85 var grei, og til post 76 så jeg nesa oppe fra toppen av kollepartiet. Til post 140 var det bare å følge det ene kollepartiet mot det neste. Fordi terrenget her var enklere, hadde jeg kommet meg på forskudd med orienteringa igjen, men jeg følte meg nå for alvor som fritt jaget vilt, og peste på med tunga på knærne. Da jeg kom opp på kollepartiet ved posten, roet jeg ned og leste meg nøye inn for å unngå å bomme. Mot post 124 var jeg også nøye med orienteringa, og la meg bevisst litt høyt inn mot posten for å få oversikt. Til post 150 var det først bare å komme seg raskest mulig ut på hogstfeltet. Der leste jeg meg inn, og fant posten greit. Like før posten tok jeg for andre gang sjansen på å snu meg og se bakover. Jeg så heller ikke nå noen andre sisteetappeløpere, og følte meg da ganske sikker på at ingen flere enn de som eventuelt allerede hadde passert meg, skulle komme forbi.
Til post 151 dro jeg bevisst bortom stien før posten. Jeg hadde full kontroll inn mot posten, men da jeg kom til den første av gropene, stoppet jeg opp et øyeblikk for å lese hvilken grop posten lå i. Jeg vet at denne stoppen skremte en del nydølinger som stod på samlingsplass med øynene klistret til storskjermen. På kortstrekket til post 123 fikk jeg med meg en kommentar fra noen folk som stod der, som kunne tyde på at jeg fortsatt ledet, men jeg torde ikke riktig tro på det, og beina på mot siste post.

Da jeg endelig så sisteposten, var jeg først utrolig lettet over at det var slutt på den tilsynelatende endeløse rekken av poster på kartet. Så konsentrerte jeg meg om speakerlyden for å prøve å få med meg om jeg var i tet eller ikke. Idet jeg forstod at jeg fortsatt ledet, ble jeg så lettet at jeg ble helt svimmel. Deretter var det bare å nyte oppløpet sammen med de andre på laget.

Forspranget på 2.50 min ved 4.veksling var blitt til 0.45 min i mål. Første del av løpet, der jeg følte at orienteringa fløyt bra, holdt jeg avstanden til de bak. Men da jeg havnet på etterskudd med orienteringa og begynte å gjøre feil, svant ledelsen raskt hen. Heldigvis klarte jeg å snu den negative trenden i tide, og klarte å ta vare på det utrolig fine utgangspunktet de andre på laget ga meg.

Det er stengt for kommentarer.